Folkeeventyr er fortellinger som har levd i muntlige tradisjoner i lange tider, uten en navngitt forfatter. De baserer seg på fri diktning, og prøver å ikke fremstå som sanne. De knytter seg sjelden til et visst sted eller en viss tid. «Det var en gang en prinsesse som bodde i et land langt, langt borte». De har sin egen logikk, hvor det gode skal seire og det onde skal tape. Folkeeventyrene finner man over hele verden, og de har spredt seg både muntlig og skriftlig. Vi kan datere de nedskrevne 4000 år tilbake i tid, og de eldste finner vi i India. I Norge kom de nedskrevne folkeeventyrene med Asbjørnsen og Moe, ca. 1841-1844. Eksempler på eventyr de nedskrev er «Soria Moria Slott» og «Kvitebjørn Kong Valomon». Disse eventyrene er klassiske her til lands. Brødrene Grimm fra Tyskland er også godt kjent innenfor denne sjangeren. De begynte å nedtegne eventyr i 1811 (Store Norske Leksikon).
Typiske sjangertrekk er stereotypi. Prinsessene er bare vakre og trollene dumme. Karakterene er også statiske, uten noen form for personlig utvikling. De utspiller seg ofte i en magisk verden, med troll, hekser, drager, huldrer, vetter etc., men det er også med husdyr og mennesker. Dyrene får gjerne menneskelige trekk, som f.eks. at de kan snakke og at de føler.
Repetisjon er en viktig del av folkeeventyrene. Ofte blir både tall, hendelser og setninger gjentatt flere ganger gjennom fortellingen. Et tydelig eksempel på dette er «Syvende far i huset», hvor protagonisten gjentatte ganger må spørre hvem som er faren i huset, hvorpå han får det samme svaret.
Kvikklunsj- og Freia-sjokoladene har blitt brukt som formidlere av folkeeventyrene. Sammen med god melkesjokolade får du et tradisjonelt, norsk folkeeventyr.
MuntligFortellerkunst2019 