Det var vært nok en samling med de fine studentene på muntlig fortellerkunst. Denne samlingen har samlingen variert mellom instruksjon, bevegelse, teoriforedrag om folkeeventyr, samtaler, diskusjoner og fortelling. Så et mangfold av metoder, vil nå jeg si.
For en rekke år siden begynte jeg å utvikle en modell, det var i forbindelse med førstelektorsøknaden. Nå og da har jeg tatt fram modellen for å videreutvikle den etter gjennomføring av prosjekter, nå jeg har fått ny innsikt.
Modellen ser slik ut:
Den viser mitt arbeid fra en fortelling til forestilling, modellen blir også utgangspunkt for undervisning. Jeg deler arbeidet inn i fire faser: Få en fortelling, konstruksjon av mening og etikk, prosess med diegesis og mimesis og tilslutt selve fortellersituasjonen. Hver fase består av flere hendelser eller aksjoner som fordrer ulike praksiser. Disse fasene kommer ikke nødvendigvis litterært, men man hopper fram og tilbake ettersom man gjør ulike oppdagelser og må justere arbeidet med fortelling.
Jeg husker da jeg begynte med modellen var det en litt gretten forteller som spurte om hvorfor jeg skulle ødelegge en prosess med å «akademisere den på den måten». Det er fordi jeg syns det kan være klargjørende å skape en slik modell, man får en oversikt over kompleksiteten man står i når man arbeider. Det kan også hjelpe til med å huske alt det man skal igjennom når man former materialet mot en forestilling.
Som du ser, er minnet aktivt skrevet inn. Det er noe som opptar meg for tiden og som jeg kommer til å ha fokus på framover for egen utvikling. Minnet er så fundamentalt i arbeidet som forteller og gjennomgående for alt man driver med. Selv i fortellersituasjonen, når man som forteller skal vekke minnet hos sine lyttere slik at lytteren kan eie situasjonen og fortellingen sammen med fortelleren. Minnet er et rom å legge smaken av seg selv i.