Det magiske øyeblikket

Å skape kontakt igjennom fortelling

Muntlig fortellerkunst rapport vår 2019

Velkommen til mitt aller første blogginnlegg! 

Dette halvåret har jeg testet ut ulike sjangere innen historiefortelling. Jeg har prøvd å fortelle til et variert publikum. Jeg har oppdaget nye og for meg ukjente fortellinger, men også tatt i bruk mitt eget liv og eventyr jeg har vokst opp med som utgangspunkt. 

Jeg har aldri vært noe særlig god på å mingle / small talke. I oppveksten slet jeg mye med sjenerthet, dette henger fortsatt igjen. Jeg er sosial på et overfladisk plan, men jeg synes det er vanskelig å knytte de nære vennskapsbånd. Jeg føler meg ofte ensom i denne byen jeg ser på som mitt hjem. Nettverket mitt er fordelt mellom hjembygden og resten av landet. Mitt personlige mål med dette halvåret har derfor vært å fortelle om meg selv til ukjente mennesker.

Den gode samtalen

Grunnen til at jeg valgte å studere Muntlig fortellerkunst er ikke bare fordi jeg ville bli en bedre forteller, men også en bedre lytter. Jeg får ofte høre at jeg avbryter.

Dette tror jeg stammer fra tiden min som den stilleste jenta på skolen. Det kunne gå hele dager uten at jeg sa noe. Nå derimot har jeg alt for mye jeg vil si. Spesielt hvis jeg føler meg komfortabel med dem jeg har samtaler / diskusjoner med. Samtidig sliter jeg også med å bli hørt, jeg føler jeg må kjempe mye for meningene mine. I frykt for å bli misforstått, er det noen ganger lettere å bare holde kjeft. Å opprettholde en god kommunikasjon er vanskelig, spesielt i dagens digitale samfunn. Mesteparten foregår skriftlig via «sosiale» medier, dermed forsvinner viktige faktorer som tonefall og kroppsspråket erstattes med emojis. Muntlig fortellerkunst er en uttrykksform som krever tilstedeværelse. Både fra den som forteller og den som lytter. Akkurat som i en god samtale. Fortelleren må både gi og ta impulser fra lytterne. En bør være trygg på det en skal formidle. Oppgaven min som forteller er å bringe videre engasjement og skape fortellerglede.

Fra bæsj til svartedauen

Etter å ha fortalt minst åtte ulike fortellinger dette halvåret, sitter jeg igjen med en følelse av mestring. Av temaer har jeg har vært innom alt fra bæsj og klining til pannekaker og svartedauen. Jeg har fortalt personlige historier til fremmede jeg ikke har fortalt høyt før. I februar gikk jeg ut av komfortsonen da jeg deltok på en åpen Work shop i regi av Story Slam Oslo. Det endte med at jeg fortalte historien rundt mitt første kyss som tok plass på Gran Canaria julen da jeg var 16år. En pinlig og spennende historie. Atmosfæren var avslappende og de som lyttet gav positiv respons. Dermed nådde jeg mitt mål om å fortelle en personlig historie foran ukjente mennesker. Men reisen min stopper ikke her. I mars fortalte jeg en skikkelig dritt-historie, den gang jeg klarte å tette et toalett på tur til Hollywood. Her sprengte jeg nok engang noen (intime)soner ved å åpne meg foran klassen. Jeg fortalte den samme historien ved en senere og mer formell anledning, nok en gang foran en gjeng ukjente lyttere. Men jeg har ikke bare fortalt personlige historier fra mitt lange 23 årige liv. Eventyr har også fått kjørt seg. Først ut var undereventyret om Kari Trestakk. En norsk utgave av askepott. Det som fascinerte meg med dette eventyret var hvor provosert jeg ble av protagonisten. Over hvor naiv hun var. Jeg kunne til en viss grad se mitt yngre meg i henne. Det fristet å endre slutten, en makt fortelleren har over lytterne sine. Jeg valgte å fortelle eventyret sett fra et moderne kvinneperspektiv. Da vi fikk i oppgave i å fortelle sagn falt valget på Jostedalsrypa. Jeg ble rørt eller sagnet rørte noe ved meg. Da jeg fortalte det flettet jeg inn meg selv for å gjøre sagnet enda mer troverdig. 

Eventyr istedenfor Netflix

Som tidligere nevnt har jeg prøvd å fortelle til et variert publikum. Derfor har jeg også fortalt eventyr for barn. En helg var jeg barnevakt for min kusines to døtre på 4 og 5 år. En perfekt anledning for en eventyrstund.

Disse jentene ble født inn i en digital verden. Jeg ville derfor gi dem et avbrekk fra skjermen hjernen deres vanligvis blir stimulert av.

Målet mitt med denne fortellerstunden var å gjøre dem bevisst på muntlig kommunikasjon uten en skjerm. Jeg ville også videreføre gleden av å bli fortalt for. Samtidig som jeg ville gi dem en litt annerledes barnevakt opplevelse. Noe jeg håper de kommer til å huske meg for.

Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å fortelle eventyret om Pannekaka. Konteksten og rammen rundt eventyrstunden var pannekakelaging. Istedenfor å plassere dem foran TV-skjermen (slik mange gjør under måltider), fortalte jeg eventyret mens de spiste pannekaker. På denne måten fikk jeg deres fulle oppmerksomhet, i værtfall for en liten stund. Grunnen til dette er at jeg finner eventyret relevant for den aktuelle målgruppen. Dette er også et eventyr jeg er godt kjent med, jeg har fortalt den tidligere i en mer formell fortellerstund for barnehagebarn. Det er et regleeventyr, noe som vil si at det er mange gjentagelser. Barn elsker for eksempel å se den samme filmen om igjen eller å gå med det samme kostymet til det blir utslitt. Rim og rytme gjør det enklere for meg som forteller i forbredelsesfasen, men det er også mottagelig for lytterne. Dette er et eventyr med mange karakterer, som jeg valgte å gi ulike stemmer og karaktertrekk. Jeg brukte innlevelse og dramatiserte møtet mellom pannekaka og de ulike dyrene. Konteksten gjorde det også naturlig for meg å ta i bruk rekvisitter som stekepanne og lignende. Slik jeg opplevde det ble min energi overført til lytterne. De var med på leken og godtok min forteller-rolle i fiksjonen. 

Jentene likte pannekakene og eventyret. De hadde hørt eventyret før, men hovedsakelig i høytlesnings form. De syntes det var morsomt med alle karakterene og stemmene jeg lagde. Samtidig ble de engasjert og kom med innspill. Det at de kjenner meg gjorde dem mer komfortable og tullete. I og med at vi var i deres hjemlige miljø, kunne det hende at de etterhvert ikke satt stille, men begynte å vandre rundt. Sukkerinntaket som følge av pannekake spisingen kan ha bidratt til dette. 

...Så hva har jeg lært?

Å være forteller har gjort meg bevisst på en rekke faktorer som er viktig for å opprettholde en god fysisk kommunikasjon mellom mennesker. Noe som er truet i denne digitale verdenen. For eksempel det å holde øyekontakt, det er det overraskende mange som er dårlig til. (Meg selv inkludert). God kommunikasjon krever tilstedeværelse. Så fortellerstunden bør være en mobilfri sone. Jeg tror nøkkelen til å bli en erfaren forteller er variasjon i fortellinger og målgrupper. En bør ha nogenlundene god kjennskap til publikumet sitt og velge fortellinger som er aktuelle. Jeg synes at fortellerkunst er et bra verktøy som kan utvikle den sosiale kompetansen hos både unge og voksne. Men det viktigste jeg har lært og erfart i løpet av dette halvåret på fortellerkunst er at en muntlig historie aldri blir helt ferdig. Jo flere ganger den fortelles, jo mer utvikles den. Nye biter blir lagt til og noen forsvinner. En historie dør ikke, den lever videre igjennom mennesker og teknologien. Det håper jeg at min historie også gjør. Det betyr også at jeg må fortelle den til mine forhåpentligvis fremtidige venner. Når det kommer til å mingle i fremtidige sosiale settinger, har jeg erstattet tanken «jeg tør ikke» med en innstilling som sier at «dette klarer jeg»!  Eller som min store helt ville ha sagt; 

» Dette har jeg aldri prøvd før, så det tror jeg sikkert at jeg kan klare.» – Pippi.