Forfatter: Fortellerkunstner

Det var vært nok en samling med de fine studentene på muntlig fortellerkunst. Denne samlingen har samlingen variert mellom instruksjon, bevegelse, teoriforedrag om folkeeventyr, samtaler, diskusjoner og fortelling. Så et mangfold av metoder, vil nå jeg si.

For en rekke år siden begynte jeg å utvikle en modell, det var i forbindelse med førstelektorsøknaden. Nå og da har jeg tatt fram modellen for å videreutvikle den etter gjennomføring av prosjekter, nå jeg har fått ny innsikt.

Modellen ser slik ut:

Den viser mitt arbeid fra en fortelling til forestilling, modellen blir også utgangspunkt for undervisning. Jeg deler arbeidet inn i fire faser: Få en fortelling, konstruksjon av mening og etikk, prosess med diegesis og mimesis og tilslutt selve fortellersituasjonen. Hver fase består av flere hendelser eller aksjoner som fordrer ulike praksiser. Disse fasene kommer ikke nødvendigvis litterært, men man hopper fram og tilbake ettersom man gjør ulike oppdagelser og må justere arbeidet med fortelling.

Jeg husker da jeg begynte med modellen var det en litt gretten forteller som spurte om hvorfor jeg skulle ødelegge en prosess med å «akademisere den på den måten». Det er fordi jeg syns det kan være klargjørende å skape en slik modell, man får en oversikt over kompleksiteten man står i når man arbeider. Det kan også hjelpe til med å huske alt det man skal igjennom når man former materialet mot en forestilling.

Som du ser, er minnet aktivt skrevet inn. Det er noe som opptar meg for tiden og som jeg kommer til å ha fokus på framover for egen utvikling. Minnet er så fundamentalt i arbeidet som forteller og gjennomgående for alt man driver med. Selv i fortellersituasjonen, når man som forteller skal vekke minnet hos sine lyttere slik at lytteren kan eie situasjonen og fortellingen sammen med fortelleren. Minnet er et rom å legge smaken av seg selv i.

Dette blogg innlegget skriver jeg mens jeg underviser muntlig fortellerkunst tredje dag. De andre dagene har gått med til å bli kjent med hverandre og bli kjent med faget. I dag er mye av opplegget knyttet til å finne fortellinger. Vi åpnet undervisningsøkten med en navnelek som kombinerer fortelling, en øvelse jeg har blitt glad i. Den får opp energien og leken og trener på fortellergenet.

Deretter avsluttet deltakerne temaet fantasifortellinger med å lage det jeg kaller for «ufo fortellinger.» En øvelse jeg en gang laget sammen med Jan Blake basert på en sann hendelse. Øvelsen tar utgangspunkt i en vanlig morgen, hvor noe usedvanlig skal skje. Jeg husker jeg en gang brukte denne øvelsen sammen med ungdomsskole elever, hvor en elev fortalte om da han dusjet. Det viste seg at dusjen inneholdt en spesiell væske som gjorde at han ble oppløst og han rant med vannet ut i havet. Der stekte sola og han fordampet og ble til en sky som regnet ned i skolegården, slik at han kom seg i tide til skoletimen startet.

I og med at første del av dagen handler om å finne fortellinger, fulgte det nå en litt avansert sak. For å komme i gang med å finne fortellinger, må man begynne et sted, naturlig nok. Den eller de fortellingene man velger rommer en betydning for en selv, derfor starter jeg også med det som er av betydning for den enkelte. Så først assosierer man rundt litteratur, film og teater. Noe som har gjort inntrykk. Deretter assosierer man rundt historisk hendelser som har gjort inntrykk og til sist hendelser som er mer personlige. Så ser man igjennom notatene for å se om man finner noe felles i det og deretter skriver man eller fullfører man setningen: Historien handler om …… Dette vil da være et utgangspunkt for å finne fortellinger. Setningene de kom opp med og mine tips var følgende:

• Sterke følelser – ender godt til slutt – Følgesvennen
• Ensomhet og håp – tolv villender og havmannens sønn
• Drømme seg bort – gutten med øldunken, smeden som ikke torde slippe inn helvete og noe av Regine Normann
• Den første såre forelskelsen som former et menneske – Kari Trestakk, evt. Tyrihans som fikk kongsdattera til å le
• Musikk: Veslefrikk og fela – for senere Orfeus
• Det ubegripelige – det vakre ved livet – Risen som ikke hadde noe hjerte på seg
• Religiøs levemåte, rotløshet og tøffe påkjenninger – De syv folene
• Et menneskes sårbare relasjoner – venner i liv og død

Med det som utgangspunkt og etter at man hadde lest igjennom fortellingene, begynte arbeidet med folkeeventyrene. Grunnen til jeg fokuserer på undereventyr i begynnelsen av studiet, er det mangfoldet av verktøy som en slik fortelling fordrer. Jeg vet at den britiske fortelleren Ben Haggarty anbefaler skjemteeventyr som oppstart, fordi den typen fortelling gir den studerende innføring i mer performative elementer, som det å håndtere flere karakterer og timing. Men utvalget av skjemteeventyr er mindre i Norge og et undereventyr kan brukes i flere situasjoner.

Fantasien er helt essensiell for en forteller. Både i skapende og utøvende arbeid bruker fortelleren dette. Fantasien hjelper fortelleren å skape indre bilder og å være spontan i uttrykket. I boken ”Skuespillerkunst” skriver Halling- Kock og Varden om hvilke evner en skuespiller bør opparbeide før og i en sceniske prosess. Om fantasievnen skriver de:
Til å begynne med bør vi trene fantasievnen fullstendig anarkistisk og viltvoksende, en så verdifull egenskap bør vi vente en god stund med før vi pålegger den restriksjoner og retninger. Øvelsene bør i begynnelse gi rom for atskillig lek, uforpliktende og full av ville innfall. (Reistad 1991:77)
Den samme tilnæringsmåten gjelder en forteller. Men for fortelleren gjelder det også å lære seg arbeid med struktur. Bruno de La Salle fremhever ulike kvaliteter hos fortelleren og ser på fortellerens fantasi og forestillingsevne som fortellerens sjette kvalitet:
They accept fiction as total reality, and allow it to permeate them. They hear the different meanings that their listeners hear. They hear the analogies, the metaphors and symbols. They see the fathomless meanings of images and render them visible. (Salle 2004:87)
Salle sammenligner fortelleren med en jeger: en som lurer seg innpå, som overrasker og leker med lytteren.
Hva er vitsen å holde på med fantasifortellinger? I artikkelen «On Imagination and Creation: An Afterword» av Joel Robbins får vi antropologiens perspektiv på fantasi og forestillingsevne. For å få et grep på hva forestillingsevne er, settes det opp mot to andre begreper i artikkelen: Oppfatning (perception) og fornuft (reason) (s. 306):
«In relation to both perception and reason, imagination represents a realm of personal mental freedom. Perception, as our folk models have it, is governed by the empirical world outside the mind. We perceive what is ‘out there’ by means of a faculty that registers the impressions the world makes upon us through our senses. Although reason has a different kind of force—one that comes from inside the mind, though from a part that is ‘deeper’ or more fundamental than the personal mind—it also constrains thought by forcing it to observe certain rules. These rules can be logical or practical or related to values, but in all cases when followed they keep thought from constructing just any kind of world it wants. In relation to these two other kinds of mental experience, imagination knows no barriers.” (s. 306)
Fantasi er i følge artikkelen en kreativ fri kraft som ikke kjenner grenser. Men friheten kan være en illusjon, for som oppfattelse og fornuft er nok fantasien også til en viss grad bundet av kulturelle bånd. Videre i artikkelen gjøres det en interessant forbindelse mellom fantasien og døden: « ‘imagination’ can refer both to the recall of things that exist and have been perceptually encountered before but are now absent (as when you conjure in imagination a scene from your childhood) and to the creation of images or ideas of things that do not yet, and may never, exist (as when you innovate a new image, maybe even one that has features you think could never be realised in the world beyond your imagination) (cf. Ricoeur 1994).” ( S. 312) Fantasien er knyttet til døden gjennom at det referer til noe som ikke er, noe som var, noe som er borte eller ikke eksisterer ennå. Tradisjon og innovasjon har vært antropologiens hovedområder, ved å omfavne fantasien kan de se på hva som danner en bro mellom tradisjon og innovasjon.
I annen artikkel er det snakk om en mer moralsk forestillingsevne som får oss til å utgjøre en forskjell. Her handler det om å bry seg med mennesker som står utenfor våre familier og nære, å føle omsorg for en fremmed. Artikkelen diskuterer at til tross for at vi nå får mer kunnskap om andre, finnes det ingen bevis for at vi bryr oss mer om andre. Kunnskap om andre vil altså ikke nødvendigvis tilsi mer omsorg for fremmede. Hva er det da som skal til for at vi kan føle omsorg for andre? Videre er det her snakk om en aktiv omsorg som får oss til å handle. Forestillingsevnen kanaliserer empati, men ikke kun det: in addition to empathy, caring actions on behalf of distant others are influenced by expectations about one’s perceived ability to effectively care. These relational expectations supplement knowledge and empathetic motivations to ground care as an activity of both the mind and the heart. Such expectations are the product of the imagination’s machinations regarding personal memory and experience as applied to new circumstances. Knowledge and empathy are the foundation for caring actions, but without the workings of the imagination to provide the connective leap of efficacy, actions are unlikely to take place. (s. 677)
Forestillingsevnen er en mekanisme som består av mange motorer hvor empati er en av dem. Forestillingsevnen kobler viljen til omsorg med troen på at det går. Med referanse til Will James trekkes eksempelet med maratonløperen fram. All empirisk bevis vil tilsi at å løpe og vinne et maratonløp ikke er mulig, likevel finnes det en tro der på at dette kan gå. Forestillingsevnen kan utgjøre en forskjell mellom å vinne og å tape.
Det ligger altså mange muligheter i å kunne arbeide med fantasi utover å framstille en fortelling.
Om vi kan forestille oss et liv uten fantasi, bruker vi faktisk fantasien. Fantasi er en finurlig sak. Fantasi er en prosess hvor du skaper indre bilder for å fylle igjen hull; det er en prosess som koordinerer tanke og handling (“Minding the Gap”: Imagination, Creativity and Human Cognition Etienne Pelaprat & Michael Cole).
Uten fantasien lever vi i en uoversiktelig verden: «imagination is the process of resolving and connecting the fragmented, poorly coordinated experience of the world so as to bring about a stable image of the world.” (Etienne Pelaprat & Michael Cole). Fantasien er dermed nødvendig for å skape et forhold til vår omgitte verden. Fantasien er en konstituering med kulturelle og biologiske referanser, den er både individuell og tilhører også det kulturelle fellesskapet.
Å arbeide med fantasi og fantasifortellinger er på bakgrunn av dette, nødvendige handlinger, både for fortellerkunsten men også for det å være menneske. Det er også mer fortellertekniske grunner til at vi arbeider med fantasien. For det første trener den fortelleren til å høre sin egen skapende stemme. Å tørre å si noe i en forsamling, å stå der naken, er en treningssak. I arbeid med fantasifortellinger improviserer vi ofte og det viser til et samspill som alltid er tilstede med lytteren. Så når du formidler, er man faktisk to stemmer i formidlingen, den konkrete stemmen som fyller rommet, men også den ofte mer lydløse stemmen til lytteren. Om man er nervøs skal man altså tenke på at formidleren ikke er alene med ansvaret for at formidlingen skal virke.
Fantasifortellinger hjelper også med å holde det spontane vedlike. En fortelling skal formidles ulikt til ulike lyttere fordi lytteren nettopp er ulik, fortelleren må være fleksibel for dette og trene på å takle det spontane som oppstår i en formidlingssituasjon.
Det tredje gode med å arbeide med fantasifortellinger er å se hvilke elementer en fortelling består av. Når skaper fortellinger ”på nytt” og formidler disse i en øvelsessituasjon får vi trening i å oppdage fortellingens mangler og gjennom dette se hva som må bøtes på.