I løpet av mitt første semester på Muntlig fortellerkunst har jeg, ved å gjennomføre oppgaven «8 uformelle fortellerstunder», fått erfare ulike aspekter ved å fortelle og blitt bevisst hvor mye jeg faktisk forteller. Det viser seg nemlig at jeg forteller mye mer enn jeg først antok. Fortelle, fortelle, fortelle. Gjennom å uformelt arrangere fortellerstunder for å ‘gjøre leksen min’ med et bevisst forhold til fortellerrollen skjedde det etterhvert at hun, fortelleren altså, begynte å snike seg inn i privatlivet mitt. En freidig liten luring. Eller for å si det litt kjedeligere annerledes: jeg ble bevisst min fortellerstemme også i situasjoner hvor jeg ikke hadde arrangert en uformell fortellerstund. Den uformelle fortellerstunden hadde hendt av seg selv, og jeg kunne oppdage at jeg trente fortellermusklene underveis eller i etterkant av fortellingen.
Den første ‘stunden’ var planlagt. På en filmkveld med to venninner uttalte jeg i tidlig februar «jeg kan ikke dra hjem før jeg har fortalt en historie», og de foreslo at jeg kunne fortelle om hvordan jeg lærte å sykle. Jeg gjorde som mitt publikum befalte og merket meg at jeg underveis justerte både dramaturgien i fortellingen og enkelte sannheter for dramatisk effekt. Jeg tok meg tid og frihet til å male enkelte detaljerte bilder for å sette stemningen og gi inntrykk av meg som barn, som tross alt, var hovedpersonen i historien.
Noen uker senere, etter denne stunden, dro jeg med en klassevenninne på fortellerworkshop arrangert av StorySLAM Oslo. Der gjennomførte jeg en aldri så liten intervalltrening i «uformell fortelling». I en av øvelsene skulle vi fortelle en selvopplevd historie på tre minutter til en partner, som i neste sving, skulle gjenfortelle historien til en annen. Her gjaldt det å lokalisere og få frem bærebjelkene i historien og formidle dem, uten for mange detaljerte bilder, innblikk og sidesprang. Det var i så måte en motsatt opplevelse av min forrige stund hvor jeg kunne ta meg tid til både å male scener og tenke på dramaturgi. På workshop fantes det en smal tidsramme og instinktet måtte rå. Dersom noe ble ‘feil’ eller glemt, fikk jeg heller tenke at det kanskje tjente historien å la det utebli. Kanskje var det en grunn til at jeg hadde glemt det eller stokket om på ting?
Ved en senere workshop fikk jeg muligheten til å fortelle «treminutteren» igjen (som forøvrig handlet om en korpstur), bare at nå hadde jeg hele åtte minutter til rådighet. Mellom de to workshopene hadde det gått to dager og jeg hadde ikke rukket stort mer enn å tenke historien i sin helhet og skrive den ned. Forskjellen på de to uformelle stundene med korpshistorien var i hovedsak knyttet til to elementer: antall lyttere og endring i tidsrammen. På den første workshopen fortalte jeg historien i korte trekk til tre personer, og selv om fortellerinstinktet tok seg av dramaturgi og kutting var det en noe avslappet situasjon. På den andre workshopen var det tolv lyttere og en utbrodert historie som fylte alle de åtte minuttene jeg hadde fått til randen. Flere folk å formidle flere ord til, på flere minutter. Det var lagt inn anekdoter, vitser og sidesprang. Sannheten er at jeg stresset meg gjennom.
Den første uformelle fortellerstunden som fortelleren, mitt freidige alter-ego, arrangerte på eget initiativ skjedde en lørdagskveld på middag hos en venninne. Samtalen bevegde seg ut på dypere hav, slik de gjerne gjør etter et glass vin, og jeg begynte å fortelle en personlig historie som var ukjent for henne. En hendelse som åpnet en dør for en større samtale. Det slo meg i etterkant at dette var en fortelling som i utgangspunktet hadde åpnet for en inderlighet, eller sårbarhet, hos meg som forteller (som man kan diskutere om passer seg i en forteller/lytter-situasjon), men at jeg hadde holdt følelsene en anelse tilbake. Det preget selvsagt historien at den var i grenseland til privat, men jeg opplevde at jeg ikke tillot meg selv å «blø» ut det personlige. Det var som om fortelleren holdt i tøylene akkurat nok til at det ikke ble privat.
Da det var min tur å være «Dagens forteller» fortalte jeg om en familiereise til Milano. Dette var et lite stykke inn i semesteret og jeg hadde allerede rukket både å dumme meg ut og blitt litt kjent med klassen (som er en veldig fin gjeng), så det opplevdes som en trygg situasjon. Til tross for dette hadde jeg et stress over meg som jeg mistenker var knyttet til følgende: Rollen som ‘nøytral’ forteller og rollen som Ingvild ‘personen som prøver å finne sin rolle i klassen’ gled over i hverandre. Som en som er svært opptatt av å følge reglene og gjøre det som er «rett» var vissheten på dette en aldri så liten stressfaktor, og det føltes litt som en ukontrollert situasjon.
Til sammenlikning hadde jeg en helt annen opplevelse da jeg lurte inn en liten fortellerstund i presentasjonen av mitt bachelorprosjekt. Jeg fortalte starten av et selvskrevet eventyr, og selv om det riktignok var en stressende tidsramme tilstede, trådte jeg selvsikkert inn i fortellerrollen. Jeg spilte en side av meg selv som trådte inn i en annen side av meg selv, og enn så kaotisk det høres ut var en ting klart for meg: jeg hadde kontrollen i denne situasjonen, og i det fant jeg både trygghet og selvsikkerhet.
På den andre siden igjen av dette kontrollerte spekteret har jeg også i løpet av semesteret fått erfare det jeg vil omtale som en direkte kontrast: å fortelle i affekt. Jeg gjennomgikk noe jeg opplevde som en stor urettferdighet og en uventet sterk emosjonell reaksjon satte i gang ‘fortellingen bak’ til mine uforberedte venner. I denne situasjonen var det ikke snakk om å holde det private i tøylene. Jeg formelig liret av meg fortellingen fra a til ende og la ikke lokk på en eneste følelse. Å fortelle så beveget vil jeg nok aldri gjøre igjen, men å ha gjort det denne ene gangen vil jeg absolutt regne som en god erfaring å ha gjort seg på veien. Personlig var jeg ikke forberedt på hvor sårbar og ‘rå’ jeg kunne være som forteller, selv til et publikum jeg er såpass trygg på. Det er greit å vite hvor langt det er mulig å tøye strikken, selv om jeg aldri tenker å tøye den så langt igjen.
Til sist i denne rekken av fortellerstunder vil jeg nevne en refleksjon jeg har gjort meg rundt det å fortelle til folk man ikke kjenner. I løpet av de siste ukene har jeg havnet i flere situasjoner hvor jeg i møte med nye mennesker har måttet fortelle historier om meg selv. Det har vært spennende og utfordrende å innta denne rollen i møte med helt fremmede personer, men det har gått opp for meg at jeg i denne fortellerrollen blir en dårligere lytter. Både til min egen fortelling og til samtalepartnerens. Jeg henter alle mine nervøse tendenser ned fra hylla og blir veldig opptatt av hvordan jeg fremstår. Dette gjør at jeg ikke er helt til stede, hverken for meg selv eller for samtalepartneren, og klarer ikke helt å huske hva noen av oss har sagt. Som jo, i møte med nye mennesker, er litt mot sin hensikt og her tenker jeg at jeg har litt å jobbe med.
Jeg startet altså denne oppgaven med å fortelle for fortellingens skyld og gjorde meg gjennom det noen ryddige refleksjoner. Utover våren endte jeg imidlertid opp med å også gjøre meg erfaringer rundt det å fortelle for min egen skyld. Refleksjonene gikk ikke fullt så ryddig for seg, men lærdommen var like stor. Grensene mellom å fortelle til romkameraten om det rare som skjedde på veien til butikken og å aktivt gå inn i en fortellerrolle i en eventyrstund er ikke alltid lett å få øye på, men det har sannelig vært fint å gjøre seg erfaringer ved å tråkke over og bevege seg på tvers av dem.
MuntligFortellerkunst2019 