Da jeg fikk i oppgave på muntlig fortellerkunst på OsloMet å fortelle åtte uformelle historier i løpet av semesteret spurte jeg først meg selv hva det en uformell fortellersituasjon er. Da jeg søkte opp i ordboka og fant ut at betydningen av adjektivet ‘uformell’ er en situasjon «1. som ikke foregår i vedtatte (offisielle) og bindende former (…) 2. som ikke er stiv og korrekt; som viser individuelt særpreg; naturlig | jf. Ukonvensjonell». Da jeg leste dette forstod jeg at jeg forteller en rekke uformelle historier til de rundt meg, uten å egentlig legge merke til at det er det jeg gjør. Historiene jeg forteller kommer ofte så spontant at den oppleves mer som et salgs svar på en situasjon som jeg trenger å videreformidle for å komme over selv.
For å forstå mer om den uformelle fortellerkunsten prøvde jeg å skrive ned et par ord eller setninger i etterkant av at jeg hadde fortalt en spontan historie. Men jeg pleide som regel å glemme det, antakeligvis på grunn av grunnen nevnt over – at historiene mine ofte fungerer mer som et slags komisk innslag til en tematikk, der samtalen flyter videre etter fortellingen min. Disse situasjonene var det eksempelvis ofte at jeg hadde drukket, og at jeg av denne grunnen ble enda mindre selvhøytidelig på hvilke historier jeg var komfortabel til å fortelle videre.
FORTELLING: Jeg viftet med nøklene før jeg stikker den inn i nøkkelhullet. Venninne sier «oy! Så mange nøkler du har!» og det fikk meg til å starte på ‘historien’ bak hver enkelt nøkkel på knippet mitt. «Denne er til pappas leilighet på løkka, denne er til mammas rekkehus i Asker.. osv. Da jeg kom til de to nøklene jeg har til kjæresten min sin leilighet kom jeg på situasjonen, og dermed også historien bak hvorfor jeg har fått nøkler til ham. Jeg fortalte da venninna mi om da jeg en sen novemberkveld tidligere i år stod utenfor den gamle blokka til kjæresten min på Bjølsen, som er så gammel at den ikke har ringeklokke, og ringte og ringte men kun opplevde å komme på telefonsvareren hans. Også fortalte jeg om hvilke muligheter jeg etter hvert vurderte for å komme inn, da jeg begynte å bli kald og sur av å stå der ute i det kalde mørket. Jeg så rundt meg etter om det var en brannstige jeg kunne klatre opp. Det var det ikke, men det var et åpent vindu i første etasje som jeg så for meg at jeg kunne dytte forsiktig opp og smyge meg inn. Jeg fortalte at jeg tok av meg jakka og skoene utenfor, for at jeg skulle lage minst mulig lyd, også om at jeg klatret opp og satte meg i vinduskarmen. Da jeg hadde slengt begge bena over vinduskanten og nesten satt dem ned på gulvet på kjøkkenet i første etasje… så jeg noen grønne øyne som beveget seg mot meg i snikende fart. Også fortalte jeg hvilken fart jeg da fikk meg ut av vinduet og ned igjen på den kalde bakken, da jeg skjønte at dama som bodde i første etasje hadde en illsint, og etter hva det så ut som; menneske-etende katt, som var på vei rett mot meg… (fortalt april 2019, og gjenfortalt på muntlig fortellerkunst ved OsloMet 11.05.19)
En annen situasjon der jeg flere ganger i etterkant har forstått at jeg har fortalt liknende uformelle historier er i telefonen når jeg ringer til venner. En slik typisk uformell-telefonhistorie er ofte at jeg forteller om en hendelse jeg har opplevd som jeg syntes var rar eller morsom/spennende å oppleve. Disse historiene har som oftest ikke like mye oppbygging opp mot et spenningspunkt, men er mer kort og muntlig fortalt. Jeg har for eksempel ringt en venninne av meg tidlig i høst og fortalt om en hendelse da en ung fyr hoppa fra 5’metern på Tøyenbadet og mista badebuksa med et plask da han traff vannet.
Det spennende med å analysere en telefonsamtale sin uformelle form er blant annet at fortelleren ikke har en direkte blikkontakt med mottakeren. Fortelleren kan ikke tilpasse historien ut ifra lytterens kroppslige gester og reaksjoner, eller forsterke historien sin gjennom kroppslig innlevelse og liknede. Det eneste fortelleren har når fortellingen formidles gjennom telefonen er sin egen stemme. Jeg merket at jeg i mangelen på øyekontakt la inn flere retoriske spørsmål underveis i fortellingen, slik at mottakeren kunne bekrefte at h*n fortatt hører på, og henger med på det som er blitt fortalt så langt.
En annen type uformell fortelling som jeg har merket at jeg forteller er av den mer personlige typen, som jeg kun forteller til mine absolutt nærmeste. Der jeg i motsetning til de andre personlige historiene ikke forteller om noe jeg syntes var morsomt eller spennende, men om såre situasjoner som jeg trenger å snakke om for å fordøye/bli ferdig med. Kanskje trenger jeg også å dele dem for å få bekreftelse på at jeg har handlet ‘riktig’, og få trøst for å ha opplevd noe vont og vanskelig. Noen ganger jeg har fortalt har jeg også trengt å fortelle det jeg har opplevd til noen andre for at de kan fortelle meg om jeg kan ha mistolket situasjonen, eller gi meg en bekreftelse på om opplevelsen min virker virkelighetstro eller ei.
Mottakeren av denne uformelle historiefortellingen er enda nærere enn et vanlig publikum. For det første er det ofte kun en eller to, og det er noen fortelleren stoler på og er trygg nok til vise frem sin sårbare side til. Jeg har også opplevd at jeg er mer opptatt av historiens oppbygging i denne formen for historier enn i de mer humoristiske og spontane fortellingene. Det kan tenkes å vøre fordi jeg opplever det viktigere at mottakeren av disse historiene opplever at det jeg forteller er ekte og troverdig, snarere enn skrudd og overdrevent.
Alle disse tre formene for fortellinger, både den morsomme situasjonshistorien, den som videreformidles over telefon, og den såre, er fortellinger basert på opplevelser jeg foretar meg. Observasjoner av det rundt meg som jeg har lyst til å dele med andre. Dette semesteret med søkelys på uformelle fortellinger har jeg blitt mer observant på hvor ofte jeg gjengir det jeg har opplevd helt uten å tenke over at det er det jeg gjør, mer som en tankestrøm som jeg kaster ut av hodet mitt. Dette semesteret har jeg også blitt mer klar over hvor glad jeg er i å både dele mine erfaringer med andre og at de deler tilbake til meg. Jeg opplever at fortellinger farger omgivelsene mine og er med på å skape meningsfulle samtaler som setter varige spor.
MuntligFortellerkunst2019 