MuntligFortellerkunst2019

I løpet av mitt første semester på Muntlig fortellerkunst har jeg, ved å gjennomføre oppgaven «8 uformelle fortellerstunder», fått erfare ulike aspekter ved å fortelle og blitt bevisst hvor mye jeg faktisk forteller. Det viser seg nemlig at jeg forteller mye mer enn jeg først antok. Fortelle, fortelle, fortelle. Gjennom å uformelt arrangere fortellerstunder for å ‘gjøre leksen min’ med et bevisst forhold til fortellerrollen skjedde det etterhvert at hun, fortelleren altså, begynte å snike seg inn i privatlivet mitt. En freidig liten luring. Eller for å si det litt kjedeligere annerledes: jeg ble bevisst min fortellerstemme også i situasjoner hvor jeg ikke hadde arrangert en uformell fortellerstund. Den uformelle fortellerstunden hadde hendt av seg selv, og jeg kunne oppdage at jeg trente fortellermusklene underveis eller i etterkant av fortellingen.

Den første ‘stunden’ var planlagt. På en filmkveld med to venninner uttalte jeg i tidlig februar «jeg kan ikke dra hjem før jeg har fortalt en historie», og de foreslo at jeg kunne fortelle om hvordan jeg lærte å sykle. Jeg gjorde som mitt publikum befalte og merket meg at jeg underveis justerte både dramaturgien i fortellingen og enkelte sannheter for dramatisk effekt. Jeg tok meg tid og frihet til å male enkelte detaljerte bilder for å sette stemningen og gi inntrykk av meg som barn, som tross alt, var hovedpersonen i historien.

Noen uker senere, etter denne stunden, dro jeg med en klassevenninne på fortellerworkshop arrangert av StorySLAM Oslo. Der gjennomførte jeg en aldri så liten intervalltrening i «uformell fortelling». I en av øvelsene skulle vi fortelle en selvopplevd historie på tre minutter til en partner, som i neste sving, skulle gjenfortelle historien til en annen. Her gjaldt det å lokalisere og få frem bærebjelkene i historien og formidle dem, uten for mange detaljerte bilder, innblikk og sidesprang. Det var i så måte en motsatt opplevelse av min forrige stund hvor jeg kunne ta meg tid til både å male scener og tenke på dramaturgi. På workshop fantes det en smal tidsramme og instinktet måtte rå. Dersom noe ble ‘feil’ eller glemt, fikk jeg heller tenke at det kanskje tjente historien å la det utebli. Kanskje var det en grunn til at jeg hadde glemt det eller stokket om på ting?

Ved en senere workshop fikk jeg muligheten til å fortelle «treminutteren» igjen (som forøvrig handlet om en korpstur), bare at nå hadde jeg hele åtte minutter til rådighet. Mellom de to workshopene hadde det gått to dager og jeg hadde ikke rukket stort mer enn å tenke historien i sin helhet og skrive den ned. Forskjellen på de to uformelle stundene med korpshistorien var i hovedsak knyttet til to elementer: antall lyttere og endring i tidsrammen. På den første workshopen fortalte jeg historien i korte trekk til tre personer, og selv om fortellerinstinktet tok seg av dramaturgi og kutting var det en noe avslappet situasjon. På den andre workshopen var det tolv lyttere og en utbrodert historie som fylte alle de åtte minuttene jeg hadde fått til randen. Flere folk å formidle flere ord til, på flere minutter. Det var lagt inn anekdoter, vitser og sidesprang. Sannheten er at jeg stresset meg gjennom.

Den første uformelle fortellerstunden som fortelleren, mitt freidige alter-ego, arrangerte på eget initiativ skjedde en lørdagskveld på middag hos en venninne. Samtalen bevegde seg ut på dypere hav, slik de gjerne gjør etter et glass vin, og jeg begynte å fortelle en personlig historie som var ukjent for henne. En hendelse som åpnet en dør for en større samtale. Det slo meg i etterkant at dette var en fortelling som i utgangspunktet hadde åpnet for en inderlighet, eller sårbarhet, hos meg som forteller (som man kan diskutere om passer seg i en forteller/lytter-situasjon), men at jeg hadde holdt følelsene en anelse tilbake. Det preget selvsagt historien at den var i grenseland til privat, men jeg opplevde at jeg ikke tillot meg selv å «blø» ut det personlige. Det var som om fortelleren holdt i tøylene akkurat nok til at det ikke ble privat.

Da det var min tur å være «Dagens forteller» fortalte jeg om en familiereise til Milano. Dette var et lite stykke inn i semesteret og jeg hadde allerede rukket både å dumme meg ut og blitt litt kjent med klassen (som er en veldig fin gjeng), så det opplevdes som en trygg situasjon. Til tross for dette hadde jeg et stress over meg som jeg mistenker var knyttet til følgende: Rollen som ‘nøytral’ forteller og rollen som Ingvild ‘personen som prøver å finne sin rolle i klassen’ gled over i hverandre. Som en som er svært opptatt av å følge reglene og gjøre det som er «rett» var vissheten på dette en aldri så liten stressfaktor, og det føltes litt som en ukontrollert situasjon.

Til sammenlikning hadde jeg en helt annen opplevelse da jeg lurte inn en liten fortellerstund i presentasjonen av mitt bachelorprosjekt. Jeg fortalte starten av et selvskrevet eventyr, og selv om det riktignok var en stressende tidsramme tilstede, trådte jeg selvsikkert inn i fortellerrollen. Jeg spilte en side av meg selv som trådte inn i en annen side av meg selv, og enn så kaotisk det høres ut var en ting klart for meg: jeg hadde kontrollen i denne situasjonen, og i det fant jeg både trygghet og selvsikkerhet.

På den andre siden igjen av dette kontrollerte spekteret har jeg også i løpet av semesteret fått erfare det jeg vil omtale som en direkte kontrast: å fortelle i affekt. Jeg gjennomgikk noe jeg opplevde som en stor urettferdighet og en uventet sterk emosjonell reaksjon satte i gang ‘fortellingen bak’ til mine uforberedte venner. I denne situasjonen var det ikke snakk om å holde det private i tøylene. Jeg formelig liret av meg fortellingen fra a til ende og la ikke lokk på en eneste følelse. Å fortelle så beveget vil jeg nok aldri gjøre igjen, men å ha gjort det denne ene gangen vil jeg absolutt regne som en god erfaring å ha gjort seg på veien. Personlig var jeg ikke forberedt på hvor sårbar og ‘rå’ jeg kunne være som forteller, selv til et publikum jeg er såpass trygg på. Det er greit å vite hvor langt det er mulig å tøye strikken, selv om jeg aldri tenker å tøye den så langt igjen.

Til sist i denne rekken av fortellerstunder vil jeg nevne en refleksjon jeg har gjort meg rundt det å fortelle til folk man ikke kjenner. I løpet av de siste ukene har jeg havnet i flere situasjoner hvor jeg i møte med nye mennesker har måttet fortelle historier om meg selv. Det har vært spennende og utfordrende å innta denne rollen i møte med helt fremmede personer, men det har gått opp for meg at jeg i denne fortellerrollen blir en dårligere lytter. Både til min egen fortelling og til samtalepartnerens. Jeg henter alle mine nervøse tendenser ned fra hylla og blir veldig opptatt av hvordan jeg fremstår. Dette gjør at jeg ikke er helt til stede, hverken for meg selv eller for samtalepartneren, og klarer ikke helt å huske hva noen av oss har sagt. Som jo, i møte med nye mennesker, er litt mot sin hensikt og her tenker jeg at jeg har litt å jobbe med.

Jeg startet altså denne oppgaven med å fortelle for fortellingens skyld og gjorde meg gjennom det noen ryddige refleksjoner. Utover våren endte jeg imidlertid opp med å også gjøre meg erfaringer rundt det å fortelle for min egen skyld. Refleksjonene gikk ikke fullt så ryddig for seg, men lærdommen var like stor. Grensene mellom å fortelle til romkameraten om det rare som skjedde på veien til butikken og å aktivt gå inn i en fortellerrolle i en eventyrstund er ikke alltid lett å få øye på, men det har sannelig vært fint å gjøre seg erfaringer ved å tråkke over og bevege seg på tvers av dem.

Jeg har alltid vært utrolig glad i å bli fortalt for. Gjennom spesielt besteforeldre, men også foreldre, har jeg hørt historier fra deres liv, blitt fortalt eventyr på senga og sagn fra hjembygda så lenge jeg kan huske. Jeg maste alltid etter å få høre mer, og det var visse steder på fjellet vi ikke kunne kjøre forbi uten at sagnet det tilhørte ble fortalt. De voksne i mitt liv har mang en gang måttet fortelle de samme historiene, noen ganger til deres store frustrasjon, men jeg har aldri gått lei. Etter at jeg begynte på drama- og teaterkommunikasjon har et av delmålene vært å gå muntlig fortellerkunst. Gleden av å bli fortalt for har sittet i meg gjennom hele livet, og nå har jeg endelig fått muligheten til å kunne lære meg hvordan jeg formidler historier videre.

Etter hvert som jeg har vokst opp har jeg blitt mer og mer glad i å fortelle, men jeg har kanskje ikke vært så klar over at jeg faktisk forteller så mye som jeg gjør. Jeg forteller alltid venner og familie om hva som skjer i livet mitt, og jeg har ofte havnet i situasjoner som skaper fortellinger, mye fordi jeg er en stor kløne. Men jeg har og fortalt mye om det vonde som har skjedd i livet mitt. Hver gang jeg møter nye mennesker, og får en dypere forbindelse som krever at jeg må dele, har jeg måttet dele historien om det vondeste året i mitt liv. Dette gjorde jeg senest i vår, da jeg fikk en ny venninne, og teamet foreldre dukket opp. Da fortalte jeg om det året jeg mistet faren min i kreft – en historie som ennå er utrolig vond å fortelle. Men etter hvert som årene går, og jeg forteller den til nye mennesker, blir det mer en historie som omhandler de gode minnene om ham, i stedet for den grusomme tiden, hvor jeg følte at jeg aldri var der for ham.

Jeg er, som sagt, glad i å fortelle og dele, men alt for ofte føler jeg at jeg ikke blir hørt når jeg forteller. Jeg har opplevd at ingen følger med, blitt avbrutt midt i en setning eller fullstendig overkjørt. Dette har vært med på å gjøre at jeg ikke alltid tør å dele så mye, eller er den første til å ta ordet i forsamlinger. Men etter at jeg begynte på muntlig fortellerkunst har jeg utfordret meg selv på dette. Jeg har blitt mer klar over hva som er naturlig for meg å gjøre når jeg forteller, og en stor grunn til at jeg mister folks oppmerksomhet er fordi jeg alt for ofte gjør det med en usikkerhet. Jeg bryter øyekontakten, og ser heller opp i taket, ned i gulvet eller lar blikket vandre rundt. Dette gjør at jeg mister oppmerksomheten og interessen med en gang. Det hele fører til at jeg blir ennå mer usikker, og begynner å mumle, og noen ganger avbryter jeg meg selv. Da jeg fortalte «Havmannens sønn» for ei venninne og et sagn fra hjembygda mi til et søskenbarn fokuserte jeg på disse tingene. Jeg holdt blikkontakten, og hadde en tydelig stemme. Dette førte til at jeg hadde deres fulle oppmerksomhet gjennom begge fortellingene, og jeg ble med ett enda mer engasjert i historiene. Jeg syntes plutselig det var kjempespennende å fortelle!

Som nevnt er jeg en stor kløne. Det har jeg alltid vært. Jeg sier ofte til meg selv at jeg har for lange ben for mitt eget beste, og dette er noe som dukket opp da jeg var «dagens forteller». Da fortalte jeg om den gangen jeg falt på ski, på flata, og brakk foten. Dette var første gangen jeg delte en personlig historie foran så mange mennesker på en gang. Jeg synes det var skummelt, fordi jeg føler kanskje at mitt liv kanskje ikke er det mest spennende for folk å høre om. Heldigvis fikk jeg god respons, og dette gav meg en ny gnist til å ville fortelle mer.

Jeg har ikke bare for lange ben, men er også til tider fenomenalt distré. Mange historier har også kommet ut av det, og senest 17. mai dette året. Mens jeg stod og kuttet opp bagetter til frokosten, ropte venninnen min på meg, og med ett satt kniven i fingrene mine. Dette fortalte jeg om til brødrene mine og moren min over telefon samme dag, og responsen jeg fikk var den jeg alltid får; «det er nå bare du som får til sånne ting, Therese». Og, ja, ofte føler jeg at det er sånn. Heldigvis blir det gode historier og mye latter ut av det i etterkant, og jeg har allerede fortalt denne historien mange ganger etter 17. mai.

Jeg forteller, som sagt, ofte om ting som skjer i livet mitt, samme om de er store eller små. Og det er bestevenninna mi som oftest får gjennomgå. Alt for ofte kan jeg irritere meg over små ting eller jeg trenger bare å snakke om dagen min for å få nøstet opp i alle tankene som kverner rundt i hodet mitt. Tidligere har jeg bare fortalt i full fart, fordi jeg ikke vil snakke alt for mye, men de siste gangene jeg har tatt henne med ut på en av våre mange turer i St. Hanshaugen-parken har jeg tatt meg god tid. Jeg har begynt å bry meg mer om detaljer og tempoet jeg forteller i. Selvfølgelig er det fortsatt sånn at jeg noen ganger bare spyr ut det jeg forteller, fordi jeg ikke kan få det fort nok ut, men hun forstår mer hva det handler om, fordi jeg ikke bare skraper i overflaten lenger. Dette har ført til at hun ikke trenger å stille så mange spørsmål fordi hun ikke forstår, og jeg har kunnet holde fortellingene gående på egenhånd. Noe som har vært en god trening, selv om jeg bare forteller små hendelser fra hverdagen min.

For noen uker tilbake møtte jeg en venninne jeg ikke har sett på fem år. Jeg var usikker på om praten kom til å gå like flytende som den gjorde den gangen, men øyeblikket jeg så henne rant det bare ut. Men i denne situasjonen krevde det også at jeg var en aktiv lytter. Jeg anser meg selv som en god lytter, men kjente på at det var vanskelig, fordi det har skjedd så mye med meg gjennom disse årene, også. Jeg ble plutselig veldig klar over min rolle som lytter, og selv om jeg trippet etter å fortelle, tvang jeg meg selv til å sitte å lytte. Det var ikke det at jeg ikke var interessert i å høre på hva hun hadde å si, tvert imot, men noen ganger tar munndiareen nesten over. Det ble en lang kveld, med mange glade, triste og spennende historier, fra begge ender.

Den mest spennende reisen jeg har vært på i hele mitt liv er Ecuador-reisen jeg hadde på folkehøyskolen. Jeg har aldri vært i et så rikt og annerledes land. Vi var der i hovedsak for å jobbe på en barneskole i slummen, og der møtte jeg den mest fantastiske gutten jeg noen gang har hatt gleden av å møte. Han gikk i 4. klasse på skolen jeg jobbet på, og hadde så mye å komme med. Språkbarrieren var stor, men det er utrolig hva man forstår ut av kroppsspråk. Jeg ble veldig glad i ham, selv om jeg kun var der i tre uker, og jeg grein som en unge da jeg reiste. Jeg husker fortsatt det siste jeg sa til ham; «Nos vemos, Eddy mi amor». Vi ses igjen, min kjære Eddy. Historien om ham, og barneskolen, er også en historie jeg har fortalt mye om. Sist gang den dukket opp var tidligere å vår. Jeg hadde hatt en skikkelig dårlig dag, og en venn av meg prøvde å muntre meg opp ved å be meg fortelle fra Ecuador. Noe som fungerte veldig bra. Ofte når jeg har en dårlig dag hjelper det å fortelle. Og å fortelle historien om Eddy er noe av det beste jeg kan gjøre. Tenk at et menneske kan forandre og lyse opp livet ditt på en så kort stund. Det er virkelig ett av miraklene denne verden har å tilby.

Så selv om jeg forteller eventyr eller egne historier har denne våren gjort at jeg higer etter å fortelle mer. Det er så mange historier der ute som lengter etter å bli fortalt, og nå har jeg fått en ny gnist til å finne dem. Det er når vi deler historier at vi får en dypere forbindelse. Det føler hvert fall jeg. Fortellerkunsten er magisk.