En tekst om å gjøre leksen sin – i tide og utide

Dette er Ingvild. Noen ganger vet hun at hun inntar en fortellerrolle. Andre ganger ikke. Men fortelle gjør hun uansett.

I løpet av mitt første semester på Muntlig fortellerkunst har jeg, ved å gjennomføre oppgaven «8 uformelle fortellerstunder», fått erfare ulike aspekter ved å fortelle og blitt bevisst hvor mye jeg faktisk forteller. Det viser seg nemlig at jeg forteller mye mer enn jeg først antok. Fortelle, fortelle, fortelle. Gjennom å uformelt arrangere fortellerstunder for å ‘gjøre leksen min’ med et bevisst forhold til fortellerrollen skjedde det etterhvert at hun, fortelleren altså, begynte å snike seg inn i privatlivet mitt. En freidig liten luring. Eller for å si det litt kjedeligere annerledes: jeg ble bevisst min fortellerstemme også i situasjoner hvor jeg ikke hadde arrangert en uformell fortellerstund. Den uformelle fortellerstunden hadde hendt av seg selv, og jeg kunne oppdage at jeg trente fortellermusklene underveis eller i etterkant av fortellingen.

Den første ‘stunden’ var planlagt. På en filmkveld med to venninner uttalte jeg i tidlig februar «jeg kan ikke dra hjem før jeg har fortalt en historie», og de foreslo at jeg kunne fortelle om hvordan jeg lærte å sykle. Jeg gjorde som mitt publikum befalte og merket meg at jeg underveis justerte både dramaturgien i fortellingen og enkelte sannheter for dramatisk effekt. Jeg tok meg tid og frihet til å male enkelte detaljerte bilder for å sette stemningen og gi inntrykk av meg som barn, som tross alt, var hovedpersonen i historien.

Noen uker senere, etter denne stunden, dro jeg med en klassevenninne på fortellerworkshop arrangert av StorySLAM Oslo. Der gjennomførte jeg en aldri så liten intervalltrening i «uformell fortelling». I en av øvelsene skulle vi fortelle en selvopplevd historie på tre minutter til en partner, som i neste sving, skulle gjenfortelle historien til en annen. Her gjaldt det å lokalisere og få frem bærebjelkene i historien og formidle dem, uten for mange detaljerte bilder, innblikk og sidesprang. Det var i så måte en motsatt opplevelse av min forrige stund hvor jeg kunne ta meg tid til både å male scener og tenke på dramaturgi. På workshop fantes det en smal tidsramme og instinktet måtte rå. Dersom noe ble ‘feil’ eller glemt, fikk jeg heller tenke at det kanskje tjente historien å la det utebli. Kanskje var det en grunn til at jeg hadde glemt det eller stokket om på ting?

Ved en senere workshop fikk jeg muligheten til å fortelle «treminutteren» igjen (som forøvrig handlet om en korpstur), bare at nå hadde jeg hele åtte minutter til rådighet. Mellom de to workshopene hadde det gått to dager og jeg hadde ikke rukket stort mer enn å tenke historien i sin helhet og skrive den ned. Forskjellen på de to uformelle stundene med korpshistorien var i hovedsak knyttet til to elementer: antall lyttere og endring i tidsrammen. På den første workshopen fortalte jeg historien i korte trekk til tre personer, og selv om fortellerinstinktet tok seg av dramaturgi og kutting var det en noe avslappet situasjon. På den andre workshopen var det tolv lyttere og en utbrodert historie som fylte alle de åtte minuttene jeg hadde fått til randen. Flere folk å formidle flere ord til, på flere minutter. Det var lagt inn anekdoter, vitser og sidesprang. Sannheten er at jeg stresset meg gjennom.

Den første uformelle fortellerstunden som fortelleren, mitt freidige alter-ego, arrangerte på eget initiativ skjedde en lørdagskveld på middag hos en venninne. Samtalen bevegde seg ut på dypere hav, slik de gjerne gjør etter et glass vin, og jeg begynte å fortelle en personlig historie som var ukjent for henne. En hendelse som åpnet en dør for en større samtale. Det slo meg i etterkant at dette var en fortelling som i utgangspunktet hadde åpnet for en inderlighet, eller sårbarhet, hos meg som forteller (som man kan diskutere om passer seg i en forteller/lytter-situasjon), men at jeg hadde holdt følelsene en anelse tilbake. Det preget selvsagt historien at den var i grenseland til privat, men jeg opplevde at jeg ikke tillot meg selv å «blø» ut det personlige. Det var som om fortelleren holdt i tøylene akkurat nok til at det ikke ble privat.

Da det var min tur å være «Dagens forteller» fortalte jeg om en familiereise til Milano. Dette var et lite stykke inn i semesteret og jeg hadde allerede rukket både å dumme meg ut og blitt litt kjent med klassen (som er en veldig fin gjeng), så det opplevdes som en trygg situasjon. Til tross for dette hadde jeg et stress over meg som jeg mistenker var knyttet til følgende: Rollen som ‘nøytral’ forteller og rollen som Ingvild ‘personen som prøver å finne sin rolle i klassen’ gled over i hverandre. Som en som er svært opptatt av å følge reglene og gjøre det som er «rett» var vissheten på dette en aldri så liten stressfaktor, og det føltes litt som en ukontrollert situasjon.

Til sammenlikning hadde jeg en helt annen opplevelse da jeg lurte inn en liten fortellerstund i presentasjonen av mitt bachelorprosjekt. Jeg fortalte starten av et selvskrevet eventyr, og selv om det riktignok var en stressende tidsramme tilstede, trådte jeg selvsikkert inn i fortellerrollen. Jeg spilte en side av meg selv som trådte inn i en annen side av meg selv, og enn så kaotisk det høres ut var en ting klart for meg: jeg hadde kontrollen i denne situasjonen, og i det fant jeg både trygghet og selvsikkerhet.

På den andre siden igjen av dette kontrollerte spekteret har jeg også i løpet av semesteret fått erfare det jeg vil omtale som en direkte kontrast: å fortelle i affekt. Jeg gjennomgikk noe jeg opplevde som en stor urettferdighet og en uventet sterk emosjonell reaksjon satte i gang ‘fortellingen bak’ til mine uforberedte venner. I denne situasjonen var det ikke snakk om å holde det private i tøylene. Jeg formelig liret av meg fortellingen fra a til ende og la ikke lokk på en eneste følelse. Å fortelle så beveget vil jeg nok aldri gjøre igjen, men å ha gjort det denne ene gangen vil jeg absolutt regne som en god erfaring å ha gjort seg på veien. Personlig var jeg ikke forberedt på hvor sårbar og ‘rå’ jeg kunne være som forteller, selv til et publikum jeg er såpass trygg på. Det er greit å vite hvor langt det er mulig å tøye strikken, selv om jeg aldri tenker å tøye den så langt igjen.

Til sist i denne rekken av fortellerstunder vil jeg nevne en refleksjon jeg har gjort meg rundt det å fortelle til folk man ikke kjenner. I løpet av de siste ukene har jeg havnet i flere situasjoner hvor jeg i møte med nye mennesker har måttet fortelle historier om meg selv. Det har vært spennende og utfordrende å innta denne rollen i møte med helt fremmede personer, men det har gått opp for meg at jeg i denne fortellerrollen blir en dårligere lytter. Både til min egen fortelling og til samtalepartnerens. Jeg henter alle mine nervøse tendenser ned fra hylla og blir veldig opptatt av hvordan jeg fremstår. Dette gjør at jeg ikke er helt til stede, hverken for meg selv eller for samtalepartneren, og klarer ikke helt å huske hva noen av oss har sagt. Som jo, i møte med nye mennesker, er litt mot sin hensikt og her tenker jeg at jeg har litt å jobbe med.

Jeg startet altså denne oppgaven med å fortelle for fortellingens skyld og gjorde meg gjennom det noen ryddige refleksjoner. Utover våren endte jeg imidlertid opp med å også gjøre meg erfaringer rundt det å fortelle for min egen skyld. Refleksjonene gikk ikke fullt så ryddig for seg, men lærdommen var like stor. Grensene mellom å fortelle til romkameraten om det rare som skjedde på veien til butikken og å aktivt gå inn i en fortellerrolle i en eventyrstund er ikke alltid lett å få øye på, men det har sannelig vært fint å gjøre seg erfaringer ved å tråkke over og bevege seg på tvers av dem.

Reklamer

Samtaler som setter spor

Da jeg fikk i oppgave på muntlig fortellerkunst på OsloMet å fortelle åtte uformelle historier i løpet av semesteret spurte jeg først meg selv hva det en uformell fortellersituasjon er. Da jeg søkte opp i ordboka og fant ut at betydningen av adjektivet ‘uformell’ er en situasjon «1. som ikke foregår i vedtatte (offisielle) og bindende former (…) 2. som ikke er stiv og korrekt; som viser individuelt særpreg; naturlig | jf. Ukonvensjonell». Da jeg leste dette forstod jeg at jeg forteller en rekke uformelle historier til de rundt meg, uten å egentlig legge merke til at det er det jeg gjør. Historiene jeg forteller kommer ofte så spontant at den oppleves mer som et salgs svar på en situasjon som jeg trenger å videreformidle for å komme over selv.

For å forstå mer om den uformelle fortellerkunsten prøvde jeg å skrive ned et par ord eller setninger i etterkant av at jeg hadde fortalt en spontan historie. Men jeg pleide som regel å glemme det, antakeligvis på grunn av grunnen nevnt over – at historiene mine ofte fungerer mer som et slags komisk innslag til en tematikk, der samtalen flyter videre etter fortellingen min. Disse situasjonene var det eksempelvis ofte at jeg hadde drukket, og at jeg av denne grunnen ble enda mindre selvhøytidelig på hvilke historier jeg var komfortabel til å fortelle videre.

FORTELLING: Jeg viftet med nøklene før jeg stikker den inn i nøkkelhullet. Venninne sier «oy! Så mange nøkler du har!» og det fikk meg til å starte på ‘historien’ bak hver enkelt nøkkel på knippet mitt. «Denne er til pappas leilighet på løkka, denne er til mammas rekkehus i Asker.. osv. Da jeg kom til de to nøklene jeg har til kjæresten min sin leilighet kom jeg på situasjonen, og dermed også historien bak hvorfor jeg har fått nøkler til ham. Jeg fortalte da venninna mi om da jeg en sen novemberkveld tidligere i år stod utenfor den gamle blokka til kjæresten min på Bjølsen, som er så gammel at den ikke har ringeklokke, og ringte og ringte men kun opplevde å komme på telefonsvareren hans. Også fortalte jeg om hvilke muligheter jeg etter hvert vurderte for å komme inn, da jeg begynte å bli kald og sur av å stå der ute i det kalde mørket. Jeg så rundt meg etter om det var en brannstige jeg kunne klatre opp. Det var det ikke, men det var et åpent vindu i første etasje som jeg så for meg at jeg kunne dytte forsiktig opp og smyge meg inn. Jeg fortalte at jeg tok av meg jakka og skoene utenfor, for at jeg skulle lage minst mulig lyd, også om at jeg klatret opp og satte meg i vinduskarmen. Da jeg hadde slengt begge bena over vinduskanten og nesten satt dem ned på gulvet på kjøkkenet i første etasje… så jeg noen grønne øyne som beveget seg mot meg i snikende fart. Også fortalte jeg hvilken fart jeg da fikk meg ut av vinduet og ned igjen på den kalde bakken, da jeg skjønte at dama som bodde i første etasje hadde en illsint, og etter hva det så ut som; menneske-etende katt, som var på vei rett mot meg… (fortalt april 2019, og gjenfortalt på muntlig fortellerkunst ved OsloMet 11.05.19)

En annen situasjon der jeg flere ganger i etterkant har forstått at jeg har fortalt liknende uformelle historier er i telefonen når jeg ringer til venner. En slik typisk uformell-telefonhistorie er ofte at jeg forteller om en hendelse jeg har opplevd som jeg syntes var rar eller morsom/spennende å oppleve. Disse historiene har som oftest ikke like mye oppbygging opp mot et spenningspunkt, men er mer kort og muntlig fortalt. Jeg har for eksempel ringt en venninne av meg tidlig i høst og fortalt om en hendelse da en ung fyr hoppa fra 5’metern på Tøyenbadet og mista badebuksa med et plask da han traff vannet.  

Det spennende med å analysere en telefonsamtale sin uformelle form er blant annet at fortelleren ikke har en direkte blikkontakt med mottakeren. Fortelleren kan ikke tilpasse historien ut ifra lytterens kroppslige gester og reaksjoner, eller forsterke historien sin gjennom kroppslig innlevelse og liknede. Det eneste fortelleren har når fortellingen formidles gjennom telefonen er sin egen stemme. Jeg merket at jeg i mangelen på øyekontakt la inn flere retoriske spørsmål underveis i fortellingen, slik at mottakeren kunne bekrefte at h*n fortatt hører på, og henger med på det som er blitt fortalt så langt.

En annen type uformell fortelling som jeg har merket at jeg forteller er av den mer personlige typen, som jeg kun forteller til mine absolutt nærmeste. Der jeg i motsetning til de andre personlige historiene ikke forteller om noe jeg syntes var morsomt eller spennende, men om såre situasjoner som jeg trenger å snakke om for å fordøye/bli ferdig med.  Kanskje trenger jeg også å dele dem for å få bekreftelse på at jeg har handlet ‘riktig’, og få trøst for å ha opplevd noe vont og vanskelig. Noen ganger jeg har fortalt har jeg også trengt å fortelle det jeg har opplevd til noen andre for at de kan fortelle meg om jeg kan ha mistolket situasjonen, eller gi meg en bekreftelse på om opplevelsen min virker virkelighetstro eller ei.

Mottakeren av denne uformelle historiefortellingen er enda nærere enn et vanlig publikum. For det første er det ofte kun en eller to, og det er noen fortelleren stoler på og er trygg nok til vise frem sin sårbare side til. Jeg har også opplevd at jeg er mer opptatt av historiens oppbygging i denne formen for historier enn i de mer humoristiske og spontane fortellingene. Det kan tenkes å vøre fordi jeg opplever det viktigere at mottakeren av disse historiene opplever at det jeg forteller er ekte og troverdig, snarere enn skrudd og overdrevent.

Alle disse tre formene for fortellinger, både den morsomme situasjonshistorien, den som videreformidles over telefon, og den såre, er fortellinger basert på opplevelser jeg foretar meg. Observasjoner av det rundt meg som jeg har lyst til å dele med andre. Dette semesteret med søkelys på uformelle fortellinger har jeg blitt mer observant på hvor ofte jeg gjengir det jeg har opplevd helt uten å tenke over at det er det jeg gjør, mer som en tankestrøm som jeg kaster ut av hodet mitt. Dette semesteret har jeg også blitt mer klar over hvor glad jeg er i å både dele mine erfaringer med andre og at de deler tilbake til meg. Jeg opplever at fortellinger farger omgivelsene mine og er med på å skape meningsfulle samtaler som setter varige spor.

Det magiske øyeblikket

Å skape kontakt igjennom fortelling

Muntlig fortellerkunst rapport vår 2019

Velkommen til mitt aller første blogginnlegg! 

Dette halvåret har jeg testet ut ulike sjangere innen historiefortelling. Jeg har prøvd å fortelle til et variert publikum. Jeg har oppdaget nye og for meg ukjente fortellinger, men også tatt i bruk mitt eget liv og eventyr jeg har vokst opp med som utgangspunkt. 

Venner og likes
I en verden dominert av skjermer blir det fysiske møtet mellom mennesker enda mer magisk.      FOTO: Anne Birkeland

Jeg har aldri vært noe særlig god på å mingle / small talke. I oppveksten slet jeg mye med sjenerthet, dette henger fortsatt igjen. Jeg er sosial på et overfladisk plan, men jeg synes det er vanskelig å knytte de nære vennskapsbånd. Jeg føler meg ofte ensom i denne byen jeg ser på som mitt hjem. Nettverket mitt er fordelt mellom hjembygden og resten av landet. Mitt personlige mål med dette halvåret har derfor vært å fortelle om meg selv til ukjente mennesker.

Den gode samtalen

Grunnen til at jeg valgte å studere Muntlig fortellerkunst er ikke bare fordi jeg ville bli en bedre forteller, men også en bedre lytter. Jeg får ofte høre at jeg avbryter. Les mer «Det magiske øyeblikket»

Fortellerkunsten er magisk

Jeg har alltid vært utrolig glad i å bli fortalt for. Gjennom spesielt besteforeldre, men også foreldre, har jeg hørt historier fra deres liv, blitt fortalt eventyr på senga og sagn fra hjembygda så lenge jeg kan huske. Jeg maste alltid etter å få høre mer, og det var visse steder på fjellet vi ikke kunne kjøre forbi uten at sagnet det tilhørte ble fortalt. De voksne i mitt liv har mang en gang måttet fortelle de samme historiene, noen ganger til deres store frustrasjon, men jeg har aldri gått lei. Etter at jeg begynte på drama- og teaterkommunikasjon har et av delmålene vært å gå muntlig fortellerkunst. Gleden av å bli fortalt for har sittet i meg gjennom hele livet, og nå har jeg endelig fått muligheten til å kunne lære meg hvordan jeg formidler historier videre.

Etter hvert som jeg har vokst opp har jeg blitt mer og mer glad i å fortelle, men jeg har kanskje ikke vært så klar over at jeg faktisk forteller så mye som jeg gjør. Jeg forteller alltid venner og familie om hva som skjer i livet mitt, og jeg har ofte havnet i situasjoner som skaper fortellinger, mye fordi jeg er en stor kløne. Men jeg har og fortalt mye om det vonde som har skjedd i livet mitt. Hver gang jeg møter nye mennesker, og får en dypere forbindelse som krever at jeg må dele, har jeg måttet dele historien om det vondeste året i mitt liv. Dette gjorde jeg senest i vår, da jeg fikk en ny venninne, og teamet foreldre dukket opp. Da fortalte jeg om det året jeg mistet faren min i kreft – en historie som ennå er utrolig vond å fortelle. Men etter hvert som årene går, og jeg forteller den til nye mennesker, blir det mer en historie som omhandler de gode minnene om ham, i stedet for den grusomme tiden, hvor jeg følte at jeg aldri var der for ham.

Jeg er, som sagt, glad i å fortelle og dele, men alt for ofte føler jeg at jeg ikke blir hørt når jeg forteller. Jeg har opplevd at ingen følger med, blitt avbrutt midt i en setning eller fullstendig overkjørt. Dette har vært med på å gjøre at jeg ikke alltid tør å dele så mye, eller er den første til å ta ordet i forsamlinger. Men etter at jeg begynte på muntlig fortellerkunst har jeg utfordret meg selv på dette. Jeg har blitt mer klar over hva som er naturlig for meg å gjøre når jeg forteller, og en stor grunn til at jeg mister folks oppmerksomhet er fordi jeg alt for ofte gjør det med en usikkerhet. Jeg bryter øyekontakten, og ser heller opp i taket, ned i gulvet eller lar blikket vandre rundt. Dette gjør at jeg mister oppmerksomheten og interessen med en gang. Det hele fører til at jeg blir ennå mer usikker, og begynner å mumle, og noen ganger avbryter jeg meg selv. Da jeg fortalte «Havmannens sønn» for ei venninne og et sagn fra hjembygda mi til et søskenbarn fokuserte jeg på disse tingene. Jeg holdt blikkontakten, og hadde en tydelig stemme. Dette førte til at jeg hadde deres fulle oppmerksomhet gjennom begge fortellingene, og jeg ble med ett enda mer engasjert i historiene. Jeg syntes plutselig det var kjempespennende å fortelle!

Som nevnt er jeg en stor kløne. Det har jeg alltid vært. Jeg sier ofte til meg selv at jeg har for lange ben for mitt eget beste, og dette er noe som dukket opp da jeg var «dagens forteller». Da fortalte jeg om den gangen jeg falt på ski, på flata, og brakk foten. Dette var første gangen jeg delte en personlig historie foran så mange mennesker på en gang. Jeg synes det var skummelt, fordi jeg føler kanskje at mitt liv kanskje ikke er det mest spennende for folk å høre om. Heldigvis fikk jeg god respons, og dette gav meg en ny gnist til å ville fortelle mer.

Jeg har ikke bare for lange ben, men er også til tider fenomenalt distré. Mange historier har også kommet ut av det, og senest 17. mai dette året. Mens jeg stod og kuttet opp bagetter til frokosten, ropte venninnen min på meg, og med ett satt kniven i fingrene mine. Dette fortalte jeg om til brødrene mine og moren min over telefon samme dag, og responsen jeg fikk var den jeg alltid får; «det er nå bare du som får til sånne ting, Therese». Og, ja, ofte føler jeg at det er sånn. Heldigvis blir det gode historier og mye latter ut av det i etterkant, og jeg har allerede fortalt denne historien mange ganger etter 17. mai.

Jeg forteller, som sagt, ofte om ting som skjer i livet mitt, samme om de er store eller små. Og det er bestevenninna mi som oftest får gjennomgå. Alt for ofte kan jeg irritere meg over små ting eller jeg trenger bare å snakke om dagen min for å få nøstet opp i alle tankene som kverner rundt i hodet mitt. Tidligere har jeg bare fortalt i full fart, fordi jeg ikke vil snakke alt for mye, men de siste gangene jeg har tatt henne med ut på en av våre mange turer i St. Hanshaugen-parken har jeg tatt meg god tid. Jeg har begynt å bry meg mer om detaljer og tempoet jeg forteller i. Selvfølgelig er det fortsatt sånn at jeg noen ganger bare spyr ut det jeg forteller, fordi jeg ikke kan få det fort nok ut, men hun forstår mer hva det handler om, fordi jeg ikke bare skraper i overflaten lenger. Dette har ført til at hun ikke trenger å stille så mange spørsmål fordi hun ikke forstår, og jeg har kunnet holde fortellingene gående på egenhånd. Noe som har vært en god trening, selv om jeg bare forteller små hendelser fra hverdagen min.

For noen uker tilbake møtte jeg en venninne jeg ikke har sett på fem år. Jeg var usikker på om praten kom til å gå like flytende som den gjorde den gangen, men øyeblikket jeg så henne rant det bare ut. Men i denne situasjonen krevde det også at jeg var en aktiv lytter. Jeg anser meg selv som en god lytter, men kjente på at det var vanskelig, fordi det har skjedd så mye med meg gjennom disse årene, også. Jeg ble plutselig veldig klar over min rolle som lytter, og selv om jeg trippet etter å fortelle, tvang jeg meg selv til å sitte å lytte. Det var ikke det at jeg ikke var interessert i å høre på hva hun hadde å si, tvert imot, men noen ganger tar munndiareen nesten over. Det ble en lang kveld, med mange glade, triste og spennende historier, fra begge ender.

Den mest spennende reisen jeg har vært på i hele mitt liv er Ecuador-reisen jeg hadde på folkehøyskolen. Jeg har aldri vært i et så rikt og annerledes land. Vi var der i hovedsak for å jobbe på en barneskole i slummen, og der møtte jeg den mest fantastiske gutten jeg noen gang har hatt gleden av å møte. Han gikk i 4. klasse på skolen jeg jobbet på, og hadde så mye å komme med. Språkbarrieren var stor, men det er utrolig hva man forstår ut av kroppsspråk. Jeg ble veldig glad i ham, selv om jeg kun var der i tre uker, og jeg grein som en unge da jeg reiste. Jeg husker fortsatt det siste jeg sa til ham; «Nos vemos, Eddy mi amor». Vi ses igjen, min kjære Eddy. Historien om ham, og barneskolen, er også en historie jeg har fortalt mye om. Sist gang den dukket opp var tidligere å vår. Jeg hadde hatt en skikkelig dårlig dag, og en venn av meg prøvde å muntre meg opp ved å be meg fortelle fra Ecuador. Noe som fungerte veldig bra. Ofte når jeg har en dårlig dag hjelper det å fortelle. Og å fortelle historien om Eddy er noe av det beste jeg kan gjøre. Tenk at et menneske kan forandre og lyse opp livet ditt på en så kort stund. Det er virkelig ett av miraklene denne verden har å tilby.

Så selv om jeg forteller eventyr eller egne historier har denne våren gjort at jeg higer etter å fortelle mer. Det er så mange historier der ute som lengter etter å bli fortalt, og nå har jeg fått en ny gnist til å finne dem. Det er når vi deler historier at vi får en dypere forbindelse. Det føler hvert fall jeg. Fortellerkunsten er magisk.

Lage et blogginnlegg

Det første du gjør er å forberede teksten. Som oftest bruker jeg Word til dette. Jeg kopierer deretter teksten inn i bloggen. Teksten bør være på 300 ord minst. Dette for at google skal gjøre innlegget ditt søkbart. Dette innlegget, for eksempel, er egentlig for kort.

Sørg for at du har forfatterrettigheter på bloggen. Du logger deg inn på bloggen. Når du er inne på bloggen, kan det være at du har flere nettsteder å velge mellom, slik som jeg. Velg det nettstedet du skal publisere ditt innlegg på.

blogg2

Du vil et merke i menyen kalt skriv. Klikk på denne og du får et vindu opp som du kan lime din forberedte tekst inn i.

blogg1

blogg3.

Pass på at overskriften skal være der overskriften skal være.

Last opp et bilde, eventuelt flere. Da trykker du på «legg til», her kan du laste opp bilder og legge det inn i innlegget.

Velg kategori og et fremhevet bilde for innlegget. Du kan også legge inn bilder i bloggen.

Så publiserer du innlegget.

Du kan dele innlegget ved å kopiere nettsted – adressen og lime det inn f.eks. på FB.

Jakten på fortellergleden

I min oppvekst hadde jeg gleden av å ha en stefar som heter Reidar (født i 1929), han hadde en svært stor glede av å fortelle historier fra perioden 1935 til 1960 – han er dement nå – men tidligere var Reidar en av de beste fortellerne du kunne tenke deg – han hadde mange gode historier på lager og han elsket å fortelle. Og jeg elsket å lytte til disse historiene og mest likte jeg å høre historier om krigen – dette har nok vært med på å gi meg en stor interesse for historie generelt og spesielt også historier fra krigen.

Jeg har nok blitt en god lytter, jeg elsker å lytte til andres historier – men har selv liten selvtillit når det gjelder å selv fortelle historier. Jeg tar derfor studiet «muntlig fortellerkunst» for å utvikle denne siden av meg selv.

Den 31.januar 2019 prøvde jeg å bruke elementer av «Snøhvit og de 7 dvergene» i mitt innlegg på en samling for kommunefolk som jobber med universell utforming, dette var en fin bevisstgjøring på at mange eventyr har med personer som har en eller annen funksjonshemming. Dette er et temaet som jeg egentlig hadde tenkt å utforske videre.

Men den 16.mars 2019 var jeg dagens forteller på studiet i muntlig fortelling og da tok jeg frem historien til Jan Lerøy. Hans skjebne var helt ukjent for meg frem til for 3 år siden, etter dette har jeg, min datter Anna (24 år) og min mor Eva (72 år) i 2017 besøkt konsentrasjonsleiren Natzweiler utenfor Strasbourg i Frankrike der han døde i 1944. Jeg har både skrevet på Wikipedia om dette , på Vårt Land sine nettsider og i Fiskeribladet . Hans skjebne griper meg og jeg klarer ikke helt å slippe den historien. Etter at jeg hadde fortalt denne historien den 16.mars 2019 fant jeg ut at jeg ønsket å formidle denne historien flere steder.

Den 22.mars formidlet jeg glimt fra historien på en frivillighetskonferanse i Molde, den 10.april på en konferanse om universell utforming i Tromsø, den 11.april på en konferanse om universell utforming i Oslo, den 2.april på en konferanse om frivillighet i Hammerfest, den 6.mai på en konferanse om universell utforming i Stavanger, den 14.mai på en frivillighetskonferanse i Haugesund og den 21.mai på en konferanse om ungdom og fritid i Tromsø.

Jeg har også formidlet historien i mer uformelle settinger, den 12.april formidlet jeg historien til 2 venner av meg (Sindre/Bjørn Olav), den 16.april til min tante (Sissel) og hennes familie, den 19.april til min søster (Miriam) og hennes familie, den 20.april til min mor og den 28.april til 2 bekjente (Per Helge) i forbindelse med et besøk på Villa Grande på Bygdøy.

En refleksjon er at når man kort formidler glimt av en så sterk historie på konferanser, så er det krevende å få frem historien på en god nok måte. Det er mye lettere å formidle en slik historie i mindre settinger, da har man rom for samtale og refleksjon i etterkant.

Jeg har nok igjennom det å utfordre meg selv til å fortelle historier fått reflekter litt over det å være en aktiv forteller og ikke bare en lytter! Jeg har nok ikke funnet fortellergleden, men jeg utvikler meg i riktig retning!

(Fotografen av bildet er Fredrik Naumann fredrik@felixfeatures.com)

Prosess

Det var vært nok en samling med de fine studentene på muntlig fortellerkunst. Denne samlingen har samlingen variert mellom instruksjon, bevegelse, teoriforedrag om folkeeventyr, samtaler, diskusjoner og fortelling. Så et mangfold av metoder, vil nå jeg si.

For en rekke år siden begynte jeg å utvikle en modell, det var i forbindelse med førstelektorsøknaden. Nå og da har jeg tatt fram modellen for å videreutvikle den etter gjennomføring av prosjekter, nå jeg har fått ny innsikt.

Modellen ser slik ut:

 

 

Den viser mitt arbeid fra en fortelling til forestilling, modellen blir også utgangspunkt for undervisning. Jeg deler arbeidet inn i fire faser: Få en fortelling, konstruksjon av mening og etikk, prosess med diegesis og mimesis og tilslutt selve fortellersituasjonen. Hver fase består av flere hendelser eller aksjoner som fordrer ulike praksiser. Disse fasene kommer ikke nødvendigvis litterært, men man hopper fram og tilbake ettersom man gjør ulike oppdagelser og må justere arbeidet med fortelling.

Jeg husker da jeg begynte med modellen var det en litt gretten forteller som spurte om hvorfor jeg skulle ødelegge en prosess med å «akademisere den på den måten». Det er fordi jeg syns det kan være klargjørende å skape en slik modell, man får en oversikt over kompleksiteten man står i når man arbeider. Det kan også hjelpe til med å huske alt det man skal igjennom når man former materialet mot en forestilling.

Som du ser, er minnet aktivt skrevet inn. Det er noe som opptar meg for tiden og som jeg kommer til å ha fokus på framover for egen utvikling. Minnet er så fundamentalt i arbeidet som forteller og gjennomgående for alt man driver med. Selv i fortellersituasjonen, når man som forteller skal vekke minnet hos sine lyttere slik at lytteren kan eie situasjonen og fortellingen sammen med fortelleren. Minnet er et rom å legge smaken av seg selv i.